FOXY PÅ TUR

En dag sånn cirka midt på sommeren hører jeg far sier til mor: ”du, jeg har meldt dere på utstillingen på Hvalsmoen, vi hører med AC om vi kan komme og besøke henne, så stiller du Foxy på den spesialutstillinga”. Mor kom opp på kontoret i en viss fart og lurte på om det hadde rabla for far. Hun hadde jo ingen erfaring med å vise seg frem på utstilling.” Men slapp av” sier far,” det er jo Foxy folk ser på, og ikke deg”. Hun så ganske ulykkelig ut, men greit hun skulle gjøre det. Det skulle uansett bli hyggelig med en tur til Hønefoss. Der og da bestemte jeg meg for å gjøre mor skikkelig stolt av meg, og vise far at vi kunne være en ekvipasje som det står respekt av.

 Det ble ordna med fri fra jobb og slikt, så det var egentlig bare å sette kursen sørover. Det er jo såpass langt fra Mosjøen til Hønefoss at det blir bare stress hvis hele turen skulle foregått på en normal helg. Heldigvis sier aldri ”mormor” Ann Cathrin nei til et lite besøk av oss her oppe langt nord i fra. ( Det er ikke sååå langt nord, men la henne bare tro det). Vi regnet med at kom vi til Østlandet torsdag ettermiddag, og dro nordover igjen søndag fikk vi sikkert ei fin helg. Altså satte vi oss i bilen onsdag og satte snuten sørover med godt mot. Etter ca.10 mil sank motet (og innholdet i reisekassa)betraktelig, onkel politi sto der og kunne fortelle at det gikk litt i forteste laget. 10 min. senere og 1600.- fattigere kjørte vi videre med en svart sky hengene over hodet til spesielt far. Mor prøvde å gjøre stemninga i bilen lettere, men fikk beskjed om å ………… Men som vanlig var ikke stemninga i leiren dårlig noe lenge. Far lo igjen og erklærte at ”er vi på tur så er vi på tur, det var bare så forb… at det var Jan Petter som huka meg, vi gikk jo på barneskolen sammen”.

 Den videre turen gikk helt greit, vi kjørte som vanlig til Toftemo Turiststasjon på Dovre for å overnatte. Det er et kjempekoselig lite hotell som ikke har noe i mot å ha hunder som gjester. Det er og fine muligheter til oss alle tre å få luftet oss skikkelig. Dagen etter ankom vi Hønefoss selvfølgelig for tidlig, så vi måtte finne på noe å drøye tida med til ”mormor” kom fra jobb. Jeg trodde det skulle bli problemer med å få tida til å gå, men der tok jeg feil. Mor i ny by med nye butikker…(trenger jeg å si mer).

I hennes ører tror jeg telefonen fra ”mormor” om at nå måtte vi innfinne oss kom altfor tidlig. Men for meg var det nesten juleaften, jeg skulle få treffe storesøster Alfa igjen. Vi hadde et par dager sammen i slutten av mai, og det var så moro at jeg kunne ikke få far til å kjøre fort nok (han hadde nok bota friskt i minnet) oppover til dem. Det ble et hjertelig møte både for to og firbente. Etter 10sek. sammen med Alfa er som om skulle ha vært sammen hele tida. Far sier vi har en kjempefin kjemi, hva nå enn det betyr. Jeg sier vi har det kjempemorro når vi har hagerally osv. Den ettermiddagen og kvelden hørte vi utrolig mye hundeprat fra folka våre, at de klarer å prate så mye om ett tema syntes både Alfa og jeg er meget merkelig.

Fredagen gikk egentlig forbi uten at jeg nå husker særlig mye annet enn at Alfa og jeg lekte. Men litt ut på kvelden skjedde det ting igjen, da flyttet vi fra ”mormor” til den plassen folka kaller Hvalsmoen. Det var jo der det store skulle skje på lørdag. Etter hvert som fredagskvelden gikk kom det flere og flere lendere med følge til stedet vi bodde på. Folka mine fulgte godt med alle hunder som kom, de studerte dem skikkelig. Årsaken til det er at selv om de har hatt lender siden 1997 er disse hundene de første voksne de har sett utenom de på Aspehaugens Kennel. Det var visst kjempeartig for dem å se, og sammenligne disse hundene mot meg og avdøde Antikkens Troya. De syntes det var mange fine hunder, men ingen var vel så fine som oss? Det ble en rolig, koselig og sosial kveld utenfor kaserna på Hvalsmoen med mye hundeprat og utveksling av erfaringer om rasen. Selv om vi er like, er vi visst ganske så forskjellige allikevel.

Lørdagsmorgenen kom som et lite sjokk på mor, dagen hun hadde både gruet og gledet seg til var endelig kommet. Selv om vi hadde trenet oss litt på et par lokale utstillinger var dette noe helt annet. På de andre utstillingene hadde det bare vært bror Cinco og meg som hadde representert rasen, og der var det ca. fem hundre andre hunder å gjemme seg blant. Her var det bare noen få hunder, alle var av samme rasen og de fleste erfarne utstillingsekvipasjer. Det kunne bli litt mye for hvem som helst, men mor var egentlig forbausende rolig og, sa” det for gå som det går, Foxy er nå den beste i mine øyne uansett”. Slike uttalelser varmer selvfølgelig ett hundehjerte, og løftet fra den dagen far meldte oss på dette ble gjentatt.

 På utstillingsplassen møtte vi først en korthåret, lekker hann. Det var virkelig en flott sak i mine øyne. Litt etterpå møtte vi en annen unggutt som var like fin, gjett hva, det var bror Archo som jeg ikke hadde sett siden før jeg flyttet fra ”mormor”. Han var virkelig blitt en flott sak. Helt sølvgrå blant det svarte og det var nesten så han så litt distingvert ut. Svært trivelig å prate med var han også. Det var egentlig de enkelthundene jeg husket best fra utstillingen. Det betyr ikke at de andre hundene var noe dårligere, men det ble litt mange å holde rede på for en som skulle prøve å virke rolig og avslappet i alt dette alvoret.

Det var heldigvis en fin dag værmessig, det ble litt regn under best in show konkurransen, men ikke mer enn at det gikk bare fint. Det var og så god tid for alle hundene å vise seg frem at jeg tror det ble en ganske bra bedømming av hundene. Det at det var så rolig tempo gjorde også at det var svært enkelt å følge med i alt som skjedde både i og utenfor ringen. Det var i det hele en koselig dag. Jeg og mor var selvfølgelig svært konsentrert, og ventet i spenning til det skulle bli vår tur.

Endelig var stunden kommet, Alfa og jeg var de eneste juniortispene, og dermed startet vi mot hverandre. Det gikk kjempefint, røde sløyfer og folka godt fornøyd. De trodde at nå var utstillingen over for denne gang, men det var den jo selvfølgelig ikke. Jeg hadde jo lovet å gjøre dem skikkelig stolte. Vi måtte inn i ringen ”utallige” ganger før det ble avgjort hvem av oss tispene som skulle kjempe om best in show tittelen. Jeg tror det gikk helt rundt for folka mine en periode, for de satte på meg det vanlige halsbåndet før siste gangen jeg skulle i ringen. Far måtte skifte igjen i full fart da vi på nytt ble ropt inn. Jeg gjorde absolutt mitt beste, men måtte til slutt se meg slått av storesøster Alfa. Tror hun tok meg på at de er litt mer erfaren enn oss i dette gamet. Det ble en svært en svært fin rekke bokstaver å skrive som utstillingsresultat: 1JK. 2JKK. HP. CK. 2BTK.

Utstillinga var med dette over for vårt vedkommende, men det var ikke helga. Lørdags ettermiddag og kveld var mest for de tobente. Det var sosialt samvær med grilling og en del tull som vi hunder ikke fikk være med på. Jeg syntes det var litt kjipt for jeg hørte folka mine si de var kjempefornøyde med meg. Da var det litt urettferdig at vi firbente må sitte i hver vår bil mens folka hygget seg, for det var helt tydelig at de koste seg bare verre.

Søndagen startet selvfølgelig med å si farvel til noen av dem vi hadde delt hus med, vi var de siste som dro fra Hvalsmoen. Vi hadde god tid, så vi dro opp til ”mormor” AC for å ta farvel med henne og dyra hennes. Spesielt er det viktig med Alfa, min kjære søster og i helgen hardeste konkurrent. Etter at vi kjørte fra Hønefoss var det, bare avbrutt med noen luftepauser, non stopp til Lundamo. Der overnattet vi før turen bar videre hjem til Mosjøen. Turen fra Hønefoss til Mosjøen var egentlig svært kjedelig, det skjedde ingen ting som er verdt å nevne.

Arrangementet var bra, været var bra, i følge folka mine var de andre folka bra så alt i alt en vellykket helg for vårt vedkommende. Frister til gjentagelse.

Hilsen FOXY litt lei av bil LADY!!!!!!!!!!!!!!!!